Lesehest

Helt siden jeg lærte å lese har jeg vært hekta på bøker.  Husker ikke helt hvordan og når jeg lærte å beherske lesekunsten, men jeg mistenker noen grandtanter av den grunn at jeg kunne lese godt da jeg begynte i 1.klasse og jeg kan slettes ikke huske at min mor leste bøker for meg. Før skolestart leste jeg såpass bra at jeg kunne leseboken utenat og min snille lærerinne sa at dette kom som erter utav en sekk.  Det sier meg forresten at noen må ha kjøpt en ABC for å vekke min interesse.  Så min lesebok ble deretter en ordentlig bok som jeg ikke kunne utenat, men som jeg greide fint å lese likevel.  På min landsens skole hadde de ikke ordentlig bibliotek, bare en boksamling i et skap og jeg leste alle bøkene i dette skapet lenge før jeg gikk ut av 7.  klasse og jeg husker tydelig at jeg leste bøker der innholdet var for voksent for meg, men jeg leste dem likevel.  Heldigvis kunne jeg supplere med bøker fra Bokbussen og Telavåg bibliotek og dessuuten hadde jeg en slektning og venninne som hadde mange Frøken Detektiv-bøker som jeg fikk låne og selvfølgelig slukte rått.  I tillegg kunne jeg lese føljetongene i diverse ukeblad, ingen skal kunne si at ikke jeg har lest Margit Sandemo.  Jeg og bestefar slåss nærmest om Allers og Sandemo sine røverhistorier.

Det sier seg nesten selv at jeg gjennom mange år hadde fått en betydelig boksamling og da man skulle til å flytte måtte det gjøres noe.  Jeg kom da til den konklusjon at bøker som jeg aldri ville lese en gang til ikke var noe å samle på og de ble pakket og gitt til Fretex.  Avkommet er nok blitt miljøskadet og syntes det var forferdelig at bøkene ble gitt bort, så noen ble med på flyttelasset til hybelen. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke savner de bøkene som er donert til et godt formål.  Men jeg må innrømme at jeg av og til kjøper bøker på nevnte veldedige virksomhet.  Det største varpet er nok Markens Grøde i førsteutgave til den nette sum av 110 kroner.  Noen som byr høyere ?

Men å kaste bøker, det sitter langt inne og her på hytta vet jeg ikke helt hvor jeg skal avhende de leste bøkene. I den digitaliserte verden finnes en sak som heter Kindle, en elektronisk bok og perfekt for en som har liten lagringsplass til tradisjonelle bøker.  Riktignok er det en sak der man bare kan laste ned bøker fra Amazon, men siden det er der jeg stort sett kjøper mine bøker så gikk jeg til innkjøp av en sånn og ble skikkelig begeistret.  Endelig en dings som kunne forsikre at jeg ikke gikk tom for bøker noen steder i verden.  For det er faktisk et lite mareritt for meg det, å gå tom for lesestoff.  Og så forsvant mitt elektroniske vidunder på turen fra Oslo til Paris.  Jeg har ringt til hittegods både her og der, men ingen har funnet min Kindle.  Så kanskje den er stjålet ?  Men hvorfor rørte da ingen lommeboken,  pengene, passet og gps-en ? Kanskje en viss indianerdame med tunge kofferter har forsynt seg med den. Kanskje det var takken for å være hjelpsom ? Og kanskje en dag kjøper jeg en ny Kindle.  I mellomtiden koser jeg meg med noen papirbøker.