Archive for the ‘Litt av hvert’ Category

Norge der ute

februar 19, 2014
Le Norway Bar i Caen - med alle rettigheter.

Le Norway Bar i Caen – med alle rettigheter.

Denne blekksprutfiskebåten hevder han er norsk.

Denne blekksprutfiskebåten hevder han er norsk.

Det kan være på dansk, men jeg tillater meg å tvile.

Det kan være på dansk, men jeg tillater meg å tvile.

Katt

februar 7, 2012

Det er koselig med katt, men ikke særlig praktisk når man bor på  to-tre  forskjellige steder i løpet av året. Første gang jeg skulle transportere en katt til dyrlegen, ble jeg så stressa at jeg rygget rett i garasjeporten, så det sier seg nesten selv at jeg ikke kan dra ut på langtur med et dyr i bur.

Men så her en kveld i november stod det en gråpus utenfor hagegjerdet og mjauet noe aldeles hjerteskjærende. Gjerdet vårt grenser til gangveien til stranden, så jeg tenkte at nå er det noen som har vært her nede i ødelandet og kvittet seg med husdyret sitt. For noen villkatt var det altså ikke, han var bare litt lei seg og dessuten kjempesulten.  Så da var det bare å invitere pus inn på middag og denne karen lot seg ikke be to ganger. Han flytter rett inn som om det skulle være den mest selvfølgelige ting i denne verden og far i huset gir han det litt uvanlige kattenavnet Lasarus.

Etter å ha hatt dyret i hus noen dager, kommer vi til at dette må jo være noen sin katt. Han er en kastrert hankatt med halsbånd, er særdeles velfødd og dessuten veldig glad i mennesker. Så jeg roper på naboen en dag hun går forbi og ber henne ta en titt på pus i et lite håp om at hun vet hvem eierne er. Men nei, hun kjente ikke til denne katten. Etter noen uker så kommer Madame nabo og ringer på og er litt streng i stemmen og lurer på om jeg har tenkt å beholde dyret. For hvis ikke så måtte det sporenstreks settes i gang aksjon for å finne eierne.  Dessuten så var monsemann på besøk både titt og ofte og spiste av maten til hennes katter. Freidig katt med næringvett altså.

Så jeg lager «katt funnet» plakater og henger opp på tenkelige og litt mer utenkelige steder. Pluss annonse på nettstedet tilegnet bortkomne kattedyr. Tiden går og ingen eiere melder seg, juleferien nærmer seg med stormskritt og gode råd er dyre. Heldigvis så tilbyr Madame nabo å se etter vårt nye familiemedlem mens vi drar til Norge i 14 dager for å feire jul. Tilbake på hytta etter endt juleferie blir vi møtt av en nabo som kan fortelle at katten ikke har vist seg på 3 dager. Ja, ja, tenkte vi, da er han vel blitt lei av garasjelivet og dratt hjem igjen til de egentlige menneskene sine. To timer senere er pus der og skraper på døren som en hund og er kjempeglad og kosete og litt sulten. Han er forresten alltid sulten og ser ut deretter. Nå om dagen sper han på dietten med småfugler som han fanger ute i hagen. Kanskje han til og med en vakker dag klarer å fange musa som er inne i veggen og herjer.

Tiden går og jeg forsker litt på nettet og ser på katter. Og så detter jeg over rasen Britisk Korthår og konkluderer med at det faktisk er en rasekatt som har adoptert oss. Min sunne fornuft sier meg at ingen forlater en rasekatt sånn uten videre. Et fint eksemplar kan man faktisk selge for noen kroner og det ryktes at rasekatter stjeles og selges på nett. Dessuten er det vanlig å merke rasekatter. Så er det bort til naboen igjen da for å spørre pent om hun har transportbur å låne bort. Avgårde bærer det med mjauende og hyperventilerende katt i bur til dyrlegen i Coursan bare for å få konstatert at denne mjauritz dessverre ikke var merket.

En søndag ettermiddag ringer det på og utenfor står en eldre dame som hevder at vi har katten hennes og at naboen hadde gjort henne oppmerksom på plakaten som jeg hadde satt opp.  Hun kan fortelle at de hadde anskaffet seg hund i november og i desember hadde de dratt bort i fire uker med lovnad om at naboen skulle passe pus. Smarte katten hadde altså tatt saken i egne hender og rømt hjemmefra. Damen får katten med seg hjem og jeg tror at alle sorger nå er slukket. Den gang ei, en halv time senere er katten tilbake hos oss.  Vi er nå enige om å ha han på deling fram til sommerferien.

Stil

desember 5, 2010

Jeg blir av og til ertet fordi jeg  har byggevarekataloger på nattbordet mens det sies at mange andre damer i min alder sverger til lesestoff fra den kulørte presse når de skal lese på sengen.  Men det må understrekes at jeg veldig ofte har bøker på nattbordet i tillegg til katalogen fra Lapeyre.  Bøkene kan være i forskjellig grad av litterær kvalitet, men jeg for min del syns det er greit med noe lettbeint litteratur innimellom Haruki Murakami, Per Petterson og Knut Hamsun.  Dessuten har jeg en ganske damete svakhet, nemlig Bonytt.  Ingen andre fancy interiørmagasin. Nei, gamle gode Bonytt er nå på ett års abonnement og jeg har fått flotte hurtigsvarpremier som ikke tåler oppvaskmaskin.

Bonytt blir slukt fra perm til perm, til og med reklamen er til å leve med.  Stilen i Bonytt heller som oftest til det minimalistiske og nøytrale og jeg syns det er så flott og jeg blir glad av å se på disse fine husene i duse farger. Mange boliger har store glassflater uten gardiner og hvite kjøkken med dertil hvite vegger og en eller annen designlampe i metall over det ovale bordet med hvit plate og spinkle stålføtter.  Kanskje ispedd en liggestol signert Le Corbusier.  Lekkert.

Det er bare det at jeg ville ikke trives med å bo i noe sånt.  Jeg har nemlig prøvebodd en slik leilighet i hvitt og stål ispedd litt kuskinn og det i selveste Wien.  Det var helt greit i 10 dager en påskeferie, men jeg må nok innrømme at jeg er en typisk norsk husbankkjerring som vil ha det koselig og komfortabelt.  Hver gang jeg prøver meg på noe nøytralt ender jeg opp med farge på veggene og enda mer farge på møbler og tekstiler.  Det nærmeste jeg noengang har kommet noe nøytralt er det nye soverommet på hytta som har trendy vegger i en farge som kan beskrives som caffe latte.  Men jeg klarte ikke dy meg og gardinene er fine og fargerike og dertil i ekte silke.

Lesehest

desember 4, 2010

Helt siden jeg lærte å lese har jeg vært hekta på bøker.  Husker ikke helt hvordan og når jeg lærte å beherske lesekunsten, men jeg mistenker noen grandtanter av den grunn at jeg kunne lese godt da jeg begynte i 1.klasse og jeg kan slettes ikke huske at min mor leste bøker for meg. Før skolestart leste jeg såpass bra at jeg kunne leseboken utenat og min snille lærerinne sa at dette kom som erter utav en sekk.  Det sier meg forresten at noen må ha kjøpt en ABC for å vekke min interesse.  Så min lesebok ble deretter en ordentlig bok som jeg ikke kunne utenat, men som jeg greide fint å lese likevel.  På min landsens skole hadde de ikke ordentlig bibliotek, bare en boksamling i et skap og jeg leste alle bøkene i dette skapet lenge før jeg gikk ut av 7.  klasse og jeg husker tydelig at jeg leste bøker der innholdet var for voksent for meg, men jeg leste dem likevel.  Heldigvis kunne jeg supplere med bøker fra Bokbussen og Telavåg bibliotek og dessuuten hadde jeg en slektning og venninne som hadde mange Frøken Detektiv-bøker som jeg fikk låne og selvfølgelig slukte rått.  I tillegg kunne jeg lese føljetongene i diverse ukeblad, ingen skal kunne si at ikke jeg har lest Margit Sandemo.  Jeg og bestefar slåss nærmest om Allers og Sandemo sine røverhistorier.

Det sier seg nesten selv at jeg gjennom mange år hadde fått en betydelig boksamling og da man skulle til å flytte måtte det gjøres noe.  Jeg kom da til den konklusjon at bøker som jeg aldri ville lese en gang til ikke var noe å samle på og de ble pakket og gitt til Fretex.  Avkommet er nok blitt miljøskadet og syntes det var forferdelig at bøkene ble gitt bort, så noen ble med på flyttelasset til hybelen. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke savner de bøkene som er donert til et godt formål.  Men jeg må innrømme at jeg av og til kjøper bøker på nevnte veldedige virksomhet.  Det største varpet er nok Markens Grøde i førsteutgave til den nette sum av 110 kroner.  Noen som byr høyere ?

Men å kaste bøker, det sitter langt inne og her på hytta vet jeg ikke helt hvor jeg skal avhende de leste bøkene. I den digitaliserte verden finnes en sak som heter Kindle, en elektronisk bok og perfekt for en som har liten lagringsplass til tradisjonelle bøker.  Riktignok er det en sak der man bare kan laste ned bøker fra Amazon, men siden det er der jeg stort sett kjøper mine bøker så gikk jeg til innkjøp av en sånn og ble skikkelig begeistret.  Endelig en dings som kunne forsikre at jeg ikke gikk tom for bøker noen steder i verden.  For det er faktisk et lite mareritt for meg det, å gå tom for lesestoff.  Og så forsvant mitt elektroniske vidunder på turen fra Oslo til Paris.  Jeg har ringt til hittegods både her og der, men ingen har funnet min Kindle.  Så kanskje den er stjålet ?  Men hvorfor rørte da ingen lommeboken,  pengene, passet og gps-en ? Kanskje en viss indianerdame med tunge kofferter har forsynt seg med den. Kanskje det var takken for å være hjelpsom ? Og kanskje en dag kjøper jeg en ny Kindle.  I mellomtiden koser jeg meg med noen papirbøker.