Februarvår

februar 19, 2014
Vår i hagen.

Vår i hagen.

Vår på søla

Vår på søla

Vår på kanalen

Vår på kanalen

Vår i fjæra

Vår i fjæra

Vår på vinmarkene

Vår på vinmarkene

Vår på heia

Vår på heia

Vår i fjellet

Vår i fjellet

Vår langs stien

Vår langs stien

Vår i landsbyen

Vår i landsbyen

 

Vår utover havet

Vår utover havet

Norge der ute

februar 19, 2014
Le Norway Bar i Caen - med alle rettigheter.

Le Norway Bar i Caen – med alle rettigheter.

Denne blekksprutfiskebåten hevder han er norsk.

Denne blekksprutfiskebåten hevder han er norsk.

Det kan være på dansk, men jeg tillater meg å tvile.

Det kan være på dansk, men jeg tillater meg å tvile.

Normandie

september 13, 2013

Photo Album

This August I was fortunate enough to land an exchange to Normandie and the city of Caen that met all my criterias for a perfect holiday : Outdoor space, a cat and a dishwasher.  Well, the dishwasher is not that important when I travel solo, but I do not mind if there is one.  An added bonus were excellent public transport links and no need for a car. And with the cat I got a bit more that I had bargained for as she was an unpredictable little big princess; purring her head off one second and hizzing and scratching the next.  Not that I had not been warned.  And mostly we were very good friends indeed.

P1010414

A garden full of flowers

As usual the first day is lost to travelling and the second to get to know the house, Pippa the cat, the neighbourhood, finding the supermarket and get the provisions in.  It comes with the story that I have a very bad sense of direction and am terrified of getting lost, so there is a lot of consulting google maps and street view before I set off. Anyway, me and my trusted Rolser did find SuperU and back without too much difficulties.

Image

Pippa the cat in her favourite position.

On the third day I set out to explore the city center and I was pleased to find that central Caen is compact and easy to navigate and topped by a magnificent castle and a cathedral landmark.  Just the way I like it to avoid getting lost.

Image

Caen landmark

Caen tourism evolves very much around WW2 history so a visit to Caen Memorial is compulsory.  Not being too interested in warfare history, I did it my way.  Besides, I was not at all in museum mode. So I admired the arcitecture, walked the gardens and had a snack in the cafeteria.

Image

Caen Memorial

Another «must do» in this part of France is a visit to the D-Day beaches.  Not beeing a slave to the «must do’s», I saw this as an opportunity to get around and about in my selfinflicted carless state and booked a tour.  Again I got more than I had bargained for.  In my ignorance I chose a minibus tour imagining that this would be more intimate and less tourlike.  I soon realised that a small group is only as good as your fellow passengers and we happened to get a severly jet-lagged family unable to concentrate and thus asking unnecessary questions all the time.  Gawd, I did feel a headache coming on.  But I did get to the coast, the weather was perfect and the landscapes beautiful.  Even the American Cemetary was a beautiful spot, giving me associations to Graveyard Paradise.

Image

Omaha Beach

Honfleur had been recommended as a nice place to visit and one morning I set off on the bus.  A two hour bus ride serving every nook and cranny and every resort along the coast.  The bus was a hot and sweaty experience and not like the comfortable and airconditioned Norwegian buses,  and I suppose I was rather exhausted on arrival.  To make matters worse, it was the last week of the French holidays and the place was packed and absolutely impossible to enjoy.  So I had lunch and turned back to Caen on the first available bus and fell soundly asleep.  Next week I did a second attempt travelling on the express bus, the hordes had gone and I had a very pleasant, relaxing and interesting day.

Image

Honfleur

Bayeux was next on the agenda.  A mere 15 minute train ride, this pleasant and interesting little town was very easily accessible .  Although the town has serveral points of interest, the main attraction is the Bayeux Tapestry and so I had to force myself into museum mode.  As usual I had not made a lot of resarch, so the tapestry was a total surprise to me.  I knew it was 70 meters long and extremely old, but the rest was a total unknown.  The tapestry is full of Vikings; fighting vikings in full armour, vikings rowing their ships, beheaded vikings.  I think I even saw some fjord horses.  It was all rather amusing despite the warfare theme.

Image

Bayeux

The Colline aux Oiseaux park and gardens was the only place in Caen that I knew I had to do.  Located close to the Caen Memorial I had imagined that it would be easy to find, but I had to do a second attempt and a different bus and then I finally managed to find the entrance by following the signposting for cars.  Once there I was in for a treat and a welcomed walk in the park.  The immense rose garden is the most famous part, but late August was too late in the season and almost all the roses had finished.  15000 roses, the mere size of it was impressive enough.

Image

Colline aux Oiseaux – rose garden.

 

My conclusion is that this is a perfect area for those who do not like it very hot during their holidays.  The pleasant, but not too high temperatures makes it possible to be more active than just going to the beach.  The seaside is beautiful and there are many interesting places to visit throughout the region.  I have not yet seen them all and am eager to return.

 

Rolser

september 13, 2013

P1010459

 

 

 

 

 

 

 

 

Recently I went on an exchange on my own and by choice without a car as the exchange home and excursion points were well connected by public transport.  The only drawback was that the nearest supermarket was 1 km away and my shoulders were not keen on carrying heavy loads.  Especially not after a long day of travelling with a heavy suitcase including crossing Paris to change stations.

The solution is a Rolser.  In Norway these are mostly associated with very old folks, but in cities and towns in Europe they are in very common use by every age.  Especially for going to the market and neighbourhood shops, but just as often seen on buses and trams.

Unfortunately, there was no such thing as a Rolser in the house and the bicycle was mountain bike that in my view was not suited for shopping for groceries.  So I would have to find a hypermarket as I know from experience that they stock Rolsers.

On to the Internet (what did we do in the olden days ? ! )  I managed to locate a Carrefour at the end of a tram line and decided to give it a try.  And I found both Carrefour and the Rolser and was able to shop for groceries to tie me over the first few days.  Happy ending.

Spring break to Nantes

april 28, 2013

A story on forgetting the guidebook at home.

Photo Album

Image

Myself on the hotel steps in Bourges.

We have enjoyed our first home exchange within France and been able to visit a part of France that we had planned to do for years. Our exchange partners wanted to arrive by car, so we decided to make a road trip as well.  We took the scenic option over mountain passes and did a stop at the spectacular viaduc de Millau.  Unfortunately it was pouring with rain, so not the ideal conditions for sightseeing. The viaduc itself is nothing more than a motorway bridge with a twist, but the views and the visitor’s center made it a nice break from driving.

Image

Viaduc de Millau

Hoping to get well over half way through our driving on the first day, we decided on an overnight stop in Bourges.  This proved to be a good choice – the historical town was delightful and had a very impressive cathedral, the chain hotel we had chosen was located in an old abbey and housed one of the best restaurants in town. What more can you want ?

Image

Hotel de Bourbon in Bourges.

We chose the hotel because it seemed easy to find, it had free parking, Wi-Fi and a restaurant.  Moreover, it was only a short walk into the historical center of town.  Arriving late, we did not want to wander around looking for a restaurant on a Saturday evening.  Little did we know that we would enjoy fine dining in this chain hotel.

Image

Restaurant L’Abbayé St-Ambroix in Bourges

The next morning we set out to explore the town of Bourges and found a very pretty town center with the most impressive cathedral.

Image

Bourges Cathedral

Nearly lunch and time to set off for our destination – the village of Indre on the Loire River, about 10 km outside Nantes.  We arrived without any difficulties and found a large and welcoming home with a view of the river and the weather mild enough to enjoy an aperitif on the beautiful terrace.  We also found the feline member of the family locked up in the basement – Sacha the cat. He seemed happy to find some human company again and joined us on the terrace. An orange male with a body and a character resembling a Siamese.  If you do not know a Siamese, this animated description is as good as it gets:

Image

The orange batcat is guarding his territory.

The first day in our home from home is dedicated to explore the immediate area.  Being a Sunday morning we head down to the river to take a look at the weekly market and the ferries crossing the river.  Next stop is finding the airport for Gunnar’s departure early Friday morning.  After lunch we take the tram to Nantes.  Having spent the winter in peace and quiet in the countryside, the big and busy city is a bit overwhelming.  After some walking we came across Jardin des Plantes – a peaceful haven with spring blooming in full splendour.  With miles and miles of camellia hedges, this must be camellia heaven for those interested in plants and gardens.

Image

Camellia in Jardin des Plantes – Nantes.

Image

La Rochelle harbour.

On our second day we wake up to fog and drizzle and we need a plan B.  Taking a look at the weather forecast it seems to be sunny to the south-west so we head for La Rochelle. We arrived  just in time for lunch and found an elegant and sunny seaside town.

We even made a detour to Ile de Re only to find the place packed with holiday makers enjoying the fine weather.  Finding no parking space at the lighthouse, we turned back rather quickly and had a coffee break before heading back across the bridge. Makes me wonder how busy the place is in the high season.

Image

The bridge.

On our third day we wake up to beautiful warm weather and decide to head for the seaside yet again.  The city will have to wait, it is too nice for museums and exhaust fumes.  Our destination is a little closer today – only an hour or so driving from Nantes.  Noirmoutier was recommended to us by our caretaker in Gruissan, and again we found the place packed with holiday makers – probably due to the exceptionally fine weather.  Unfortunately, there had been an accident on the road so we arrived somewhat delayed, but still in time for lunch in Noirmoutier town.  In fact, there were so many people that we had a hard time finding a table at a restaurant.  It seemed the restaurants were taken by surprise as well and that they were not yet prepared for the hordes.

Image

Noirmoutier.

An interesting feature of getting to the island is a road only passable at ebb tide.

Image

Oobs – the road has disappeared.

Thursday and the last day before Gunnar has to leave for Norway.  Again the forecast is for 25 degrees, clear skies and no wind.  We head for Pornic, the closest seaside town to Nantes and only 50 km or so from the city.  We find the charming resort town packed with people heading for the beach – in April !! Luckily we came early and were able to find a parking space by the station.

Image

A beach in Pornic – April 25th 2013

Friday and we have to get up at 4.30 am to get Gunnar to the airport.  Getting back to the house I decide to sleep a couple of hours more, then start preparing for the return.  As with all home exchanges there is the cleaning and tidying at the end of the stay.  The golden rule is to leave the house as you found it – or better 🙂

Saturday morning it is time to lock up poor Sacha the cat in the basement again and head for the motorway.  This time I take the quickest route via Bordeaux and is back home in late afternoon.

Conclusion:  One week is too little – we have not seen nearly enough.  Hopefully we will be able to return to the area some day.

Photo Album

Katt

februar 7, 2012

Det er koselig med katt, men ikke særlig praktisk når man bor på  to-tre  forskjellige steder i løpet av året. Første gang jeg skulle transportere en katt til dyrlegen, ble jeg så stressa at jeg rygget rett i garasjeporten, så det sier seg nesten selv at jeg ikke kan dra ut på langtur med et dyr i bur.

Men så her en kveld i november stod det en gråpus utenfor hagegjerdet og mjauet noe aldeles hjerteskjærende. Gjerdet vårt grenser til gangveien til stranden, så jeg tenkte at nå er det noen som har vært her nede i ødelandet og kvittet seg med husdyret sitt. For noen villkatt var det altså ikke, han var bare litt lei seg og dessuten kjempesulten.  Så da var det bare å invitere pus inn på middag og denne karen lot seg ikke be to ganger. Han flytter rett inn som om det skulle være den mest selvfølgelige ting i denne verden og far i huset gir han det litt uvanlige kattenavnet Lasarus.

Etter å ha hatt dyret i hus noen dager, kommer vi til at dette må jo være noen sin katt. Han er en kastrert hankatt med halsbånd, er særdeles velfødd og dessuten veldig glad i mennesker. Så jeg roper på naboen en dag hun går forbi og ber henne ta en titt på pus i et lite håp om at hun vet hvem eierne er. Men nei, hun kjente ikke til denne katten. Etter noen uker så kommer Madame nabo og ringer på og er litt streng i stemmen og lurer på om jeg har tenkt å beholde dyret. For hvis ikke så måtte det sporenstreks settes i gang aksjon for å finne eierne.  Dessuten så var monsemann på besøk både titt og ofte og spiste av maten til hennes katter. Freidig katt med næringvett altså.

Så jeg lager «katt funnet» plakater og henger opp på tenkelige og litt mer utenkelige steder. Pluss annonse på nettstedet tilegnet bortkomne kattedyr. Tiden går og ingen eiere melder seg, juleferien nærmer seg med stormskritt og gode råd er dyre. Heldigvis så tilbyr Madame nabo å se etter vårt nye familiemedlem mens vi drar til Norge i 14 dager for å feire jul. Tilbake på hytta etter endt juleferie blir vi møtt av en nabo som kan fortelle at katten ikke har vist seg på 3 dager. Ja, ja, tenkte vi, da er han vel blitt lei av garasjelivet og dratt hjem igjen til de egentlige menneskene sine. To timer senere er pus der og skraper på døren som en hund og er kjempeglad og kosete og litt sulten. Han er forresten alltid sulten og ser ut deretter. Nå om dagen sper han på dietten med småfugler som han fanger ute i hagen. Kanskje han til og med en vakker dag klarer å fange musa som er inne i veggen og herjer.

Tiden går og jeg forsker litt på nettet og ser på katter. Og så detter jeg over rasen Britisk Korthår og konkluderer med at det faktisk er en rasekatt som har adoptert oss. Min sunne fornuft sier meg at ingen forlater en rasekatt sånn uten videre. Et fint eksemplar kan man faktisk selge for noen kroner og det ryktes at rasekatter stjeles og selges på nett. Dessuten er det vanlig å merke rasekatter. Så er det bort til naboen igjen da for å spørre pent om hun har transportbur å låne bort. Avgårde bærer det med mjauende og hyperventilerende katt i bur til dyrlegen i Coursan bare for å få konstatert at denne mjauritz dessverre ikke var merket.

En søndag ettermiddag ringer det på og utenfor står en eldre dame som hevder at vi har katten hennes og at naboen hadde gjort henne oppmerksom på plakaten som jeg hadde satt opp.  Hun kan fortelle at de hadde anskaffet seg hund i november og i desember hadde de dratt bort i fire uker med lovnad om at naboen skulle passe pus. Smarte katten hadde altså tatt saken i egne hender og rømt hjemmefra. Damen får katten med seg hjem og jeg tror at alle sorger nå er slukket. Den gang ei, en halv time senere er katten tilbake hos oss.  Vi er nå enige om å ha han på deling fram til sommerferien.

Stil

desember 5, 2010

Jeg blir av og til ertet fordi jeg  har byggevarekataloger på nattbordet mens det sies at mange andre damer i min alder sverger til lesestoff fra den kulørte presse når de skal lese på sengen.  Men det må understrekes at jeg veldig ofte har bøker på nattbordet i tillegg til katalogen fra Lapeyre.  Bøkene kan være i forskjellig grad av litterær kvalitet, men jeg for min del syns det er greit med noe lettbeint litteratur innimellom Haruki Murakami, Per Petterson og Knut Hamsun.  Dessuten har jeg en ganske damete svakhet, nemlig Bonytt.  Ingen andre fancy interiørmagasin. Nei, gamle gode Bonytt er nå på ett års abonnement og jeg har fått flotte hurtigsvarpremier som ikke tåler oppvaskmaskin.

Bonytt blir slukt fra perm til perm, til og med reklamen er til å leve med.  Stilen i Bonytt heller som oftest til det minimalistiske og nøytrale og jeg syns det er så flott og jeg blir glad av å se på disse fine husene i duse farger. Mange boliger har store glassflater uten gardiner og hvite kjøkken med dertil hvite vegger og en eller annen designlampe i metall over det ovale bordet med hvit plate og spinkle stålføtter.  Kanskje ispedd en liggestol signert Le Corbusier.  Lekkert.

Det er bare det at jeg ville ikke trives med å bo i noe sånt.  Jeg har nemlig prøvebodd en slik leilighet i hvitt og stål ispedd litt kuskinn og det i selveste Wien.  Det var helt greit i 10 dager en påskeferie, men jeg må nok innrømme at jeg er en typisk norsk husbankkjerring som vil ha det koselig og komfortabelt.  Hver gang jeg prøver meg på noe nøytralt ender jeg opp med farge på veggene og enda mer farge på møbler og tekstiler.  Det nærmeste jeg noengang har kommet noe nøytralt er det nye soverommet på hytta som har trendy vegger i en farge som kan beskrives som caffe latte.  Men jeg klarte ikke dy meg og gardinene er fine og fargerike og dertil i ekte silke.

Lesehest

desember 4, 2010

Helt siden jeg lærte å lese har jeg vært hekta på bøker.  Husker ikke helt hvordan og når jeg lærte å beherske lesekunsten, men jeg mistenker noen grandtanter av den grunn at jeg kunne lese godt da jeg begynte i 1.klasse og jeg kan slettes ikke huske at min mor leste bøker for meg. Før skolestart leste jeg såpass bra at jeg kunne leseboken utenat og min snille lærerinne sa at dette kom som erter utav en sekk.  Det sier meg forresten at noen må ha kjøpt en ABC for å vekke min interesse.  Så min lesebok ble deretter en ordentlig bok som jeg ikke kunne utenat, men som jeg greide fint å lese likevel.  På min landsens skole hadde de ikke ordentlig bibliotek, bare en boksamling i et skap og jeg leste alle bøkene i dette skapet lenge før jeg gikk ut av 7.  klasse og jeg husker tydelig at jeg leste bøker der innholdet var for voksent for meg, men jeg leste dem likevel.  Heldigvis kunne jeg supplere med bøker fra Bokbussen og Telavåg bibliotek og dessuuten hadde jeg en slektning og venninne som hadde mange Frøken Detektiv-bøker som jeg fikk låne og selvfølgelig slukte rått.  I tillegg kunne jeg lese føljetongene i diverse ukeblad, ingen skal kunne si at ikke jeg har lest Margit Sandemo.  Jeg og bestefar slåss nærmest om Allers og Sandemo sine røverhistorier.

Det sier seg nesten selv at jeg gjennom mange år hadde fått en betydelig boksamling og da man skulle til å flytte måtte det gjøres noe.  Jeg kom da til den konklusjon at bøker som jeg aldri ville lese en gang til ikke var noe å samle på og de ble pakket og gitt til Fretex.  Avkommet er nok blitt miljøskadet og syntes det var forferdelig at bøkene ble gitt bort, så noen ble med på flyttelasset til hybelen. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke savner de bøkene som er donert til et godt formål.  Men jeg må innrømme at jeg av og til kjøper bøker på nevnte veldedige virksomhet.  Det største varpet er nok Markens Grøde i førsteutgave til den nette sum av 110 kroner.  Noen som byr høyere ?

Men å kaste bøker, det sitter langt inne og her på hytta vet jeg ikke helt hvor jeg skal avhende de leste bøkene. I den digitaliserte verden finnes en sak som heter Kindle, en elektronisk bok og perfekt for en som har liten lagringsplass til tradisjonelle bøker.  Riktignok er det en sak der man bare kan laste ned bøker fra Amazon, men siden det er der jeg stort sett kjøper mine bøker så gikk jeg til innkjøp av en sånn og ble skikkelig begeistret.  Endelig en dings som kunne forsikre at jeg ikke gikk tom for bøker noen steder i verden.  For det er faktisk et lite mareritt for meg det, å gå tom for lesestoff.  Og så forsvant mitt elektroniske vidunder på turen fra Oslo til Paris.  Jeg har ringt til hittegods både her og der, men ingen har funnet min Kindle.  Så kanskje den er stjålet ?  Men hvorfor rørte da ingen lommeboken,  pengene, passet og gps-en ? Kanskje en viss indianerdame med tunge kofferter har forsynt seg med den. Kanskje det var takken for å være hjelpsom ? Og kanskje en dag kjøper jeg en ny Kindle.  I mellomtiden koser jeg meg med noen papirbøker.

Reise

desember 1, 2010

Å reise fra Sørrollnes til Gruissan vinterstid er ikke en reise, det er en liten ekspedisjon.  Og man vil gjerne komme fram på dagen for overnatting her og der er dyrt og føles unødvendig og er ikke så lite upraktisk hvis kofferten er full av frossen fisk. Om vinteren er det i tillegg begrenset med flyavganger fra Evenes til Oslo med korrespondanse til Paris Charles de Gaulle som er den flyplassen man må komme til for å finne et seint kveldsfly sørover til våre kanter.  Å reise med Norwegian er da ikke aktuelt fordi man lander på Orly og derfra er det ingen seine kveldsfly til Montpellier. Så utvalget av flyavganger er begrenset for å si det mildt.  I tillegg har Air France nærmest monopol på innenlandske flyginger.

Og man kan si mye som er lite pent om Air France.  I korte trekk har de en kundeservice på linje med Ryan Air og er særdeles høyt oppe på klagestatistikken uten at de kan tilby Ryan Air sine priser.  Det ser ut til at de har innsett at de har problemer med omdømmet, for igår dumpet det ned en spørreundersøkelse i innboksen som gikk på akkurat det.  I tillegg har vi selv hatt svært dårlig erfaring med denne berømte servicen, så vi unngår dette flyselskapet hvis mulig.  Men på strekningen Paris-Montpellier har man ikke noe valg utenom å overnatte i Paris og ta toget neste dag.

I tillegg har Air France (og KLM) den irriterende regelen at man må kjøpe tur-returbillett for å få turistklassepriser.  Unntaket har vært på strekningen Paris-Montpellier – her har det til nå vært mulig å kjøpe enveisbilletter til en pris som passer lommeboken og ikke firmakontoen. Helt til sist gang jeg skulle kjøpe billetter, da var det plutselig ikke slik lenger.  På den ene strekningen var det grei pris og jeg kjøpte i god tro og fikk litt av et hakeslepp da jeg skulle kjøpe motsatt strekning.  Det kostet hundrevis av €€€ og jeg tenkte som så at her er det noe som ikke stemmer helt.  Så jeg gjorde en prøvebestilling tur-retur og fikk helt normale priser.  Konklusjonen er at man av og til må kjøpe tur-returbillett også på denne strekningen for å oppnå laveste pris og man aner ikke når.  Så her må man undersøke nøye før man trykker kjøp-knappen ellers sitter man i klisteret. Og reglene skifter stadig, så det er ikke lett å holde seg oppdatert i regelverksjungelen til flyselskapene.

De fleste flyselskap i Europa har nå lært av Ryan Air og innsett at de kan tjene penger på å tillate at man kan forandre billetten mot et gebyr. Også her varierer reglene, men etter min erfaring er billigselskapene de mest fleksible mens gebyrene er omtrent de samme.  I tillegg må man jo betale prisforskjellen mellom gammel og ny reise, så av og til kan det faktisk lønne seg å kjøpe ny billett dersom man benytter et billigselskap og prisen har gått ned.  Hvis man er fanget i tur-returpolitikken til Air France så kunne man kanskje tenke på å kjøpe en slik billett og så benytte bare ene veien for å spare noen kroner.  Men dengang ei – benytter man ikke utreise så blir returen automatisk kansellert.

Her om dagen skulle jeg forsøke å forandre på en slik tur-returbillett med Air France mot gebyr.  Dette kan man gjøre på nett og masken ble litt lang da gebyret og mellomlegget ble stipulert til € 318.  Atter en gang følte jeg at her er noe som ikke stemmer og prøvde meg på nytt med en prøvebestilling med samme utreisedato og en annen hjemreisedato en den opprinnelige og prisene var da helt normale turistklassepriser, dvs i underkant av hundre euro pr. strekning.   Så jeg ringte til damen på Air France og forklarte situasjonen, men møtte lite forståelse for problemet.  På forespørsel om jeg da kunne få kansellere utreisen og få tilbakebetalt avgifter var svaret at da må også hjemreisen kanselleres.  Bordet fanger.  Det viste seg at det var hjemreisen den 3. januar som var problemet, for her var flyet fullt på turistklasse og for å kunne forandre på utreisen blir man i tillegg belastet for mellomlegget på hjemreisen.  Det er det som skjer, selv om damen på Air France blånektet.  Det er sannelig ikke lett å være forbruker.  Men denne kreative damen fant til slutt en løsning som var til å leve med selv om det tok en halv dag og resulterte i stive skuldre.

Tillatelse

februar 5, 2010

Eksempel på påbygg

Etter år med prøving og feiling, mangel på informasjon og direkte feilinformasjon er byggearbeidene endelig i gang.  Vi holder til i et boligsameie og det betyr at man må ha byggetillatelse både fra sameiet og fra kommunen.  Å få tillatelse fra kommunen er ikke noe stort problem, sameiet er noe verre.  Et slikt sameie kan sammenlignes med et borettslag; det finnes vedtekter,  et regelverk man må forholde seg til og det holdes årsmøte en gang i året der ting vedtas og forkastes.  Dette var en helt grei ordning helt til i 2006, da ble det avsagt en høyesterettsdom som satte en ny standard og boligsameieloven må håndheves strengere.  Det betyr igjen at alt som krever mer enn forenklet byggemelding er bortimot umulig å få gjennom fordi eierne enten er utlendinger eller franskmenn fra helt andre deler av Frankrike.  Når årsmøtet i tillegg holdes midt på sommeren og de aller fleste ikke har noen saker de skal ha gjennom, ja da er det vanskelig å få folk til å stille.  Etter dommen fra 2006 må man ha 2/3 av stemmene fra hele sameiet for å få ting gjennom,  med det resultat at saker kommer opp år etter år uten at det kommer noe vedtak.  Årsmøtet er med andre ord ikke vedtaksdyktig på annet enn forenklede byggemeldinger.  Det hører med til historien at ingen informerte oss om dette;  franskmenn hører dessverre ikke til dem som informerer uoppfordret selv om det nå har begynt å forandre seg litt på dette området også.

Så byggesaken vår var oppe til avstemming år etter år uten at det skjedde noe.  Det eneste vi fikk gjennom var en forenklet sak om å heve overbygget på terrassen.  Helt til en lur kjenning sa at du må finne ut hva som er med på de originale tegningene.  Med disse tegningene i hånden ser vi at det er mulighet for et tilbygg pluss garasje.  Garasjen hadde vi allerede, men ikke tilbygget.  Sekretæren i sameiet påsto at vi måtte ha 2/3 flertall selv om utbygget var tegnet inn på originalprosjektet, utbyggeren sa noe annet.  Etter mye mas fram og tilbake fikk jeg til et møte med en i styret.  Der fikk jeg endelig bekreftelse på min mistanke – det som står på originaltegningene trenger ikke 2/3 flertall.  Så etter en strevsom tur til Middelhavet midt i juli måned var jeg for første gang på årsmøte i sameiet og fikk byggesaken vedtatt pluss at jeg lærte litt av hvert av hva man kan og ikke kan tillate seg.

Vi har jo vært her noen år nå og observert at det har blitt bygget uten tillatelse.  Da jeg spurte hvordan dette kunne gå til, fikk jeg til svar at de kan ikke gjøre noe hvis ikke naboene klager.  Dessverre har jeg en nabo som klager mye og legger seg bort i det meste, så det å sette i gang uten tillatelse var ikke noe alternativ.  Eneste mulighet da er å sette opp noe som bare krever forenklet byggemelding.  Man kan for eksempel sette opp overbygg på terrassen og så kan man kle det inn med glassvegger og skyvedører slik at det blir en vinterhage.  Er vinterhagen under 20 kvadratmeter krever det bare forenklet byggemelding og det sier seg selv at dette er en populær måte å utvide boarealet på.  Sikkert til stor glede og nytte for de lokale glassmestrene.  At det ikke er særlig pent er en helt annen sak.

Glasshus på begge sider i tillegg til tilbygget i sand og sement ble altså vår løsning på utbyggingsprobematikken.  En ganske dyr og uestetisk løsning, men arealet blir utvidet til nesten det dobbelte.  Entré, 2 soverom, spisekjøkken, loftsstue, vinterhage, bod og garasje.  Og det som vi savner aller mest – garderobeskap.  Vi kan til og med ha besøk uten å måtte leie nabohuset.