Toussaint

Det sies at Franskmenn har verdens lengste skoleferie.  Akkurat nå er det  Vacances de Toussaint, det er en ukes sen høstferie eller Halloween-ferie om man vil.  Når i tillegg værmeldingen slår til med strålende vær, ja da kommer folk på hytta.  Det er til og med folk på campingen og på hotellet og i natt var det antydninger til høy musikk et sted.  Ikke ofte vi opplever slik feriestemning når vi bare er her utenom turistsesongen. 

Vi pleier jo å starte sesongen som trekkfugler i oktober og da blir det alltid noe rydding i hagen etter en sommer med vanning og gjødsling og litt oppnådd jungelstemning. Så tar vi en tur på hagesenteret for å kjøpe noen nye, fargerike planter som kan lyse opp nå når det meste er avblomstret.  Det rare er at på denne tiden selges det nesten bare chrystantemum, og det tok litt tid å skjønne hvorfor.  Men så en dag kjørte vi forbi en gravplass og der stod det blomsterselgere og solgte – ja nettopp – chrystantemum.  De blir satt på gravene Allehelgensdagen sammen med levende lys.  Og jeg som pynter med nevnte blomst utenfor inngangsdøren ! Naboene må jo tro at jeg er like sprø som en nybakt baguett.  Men selv Nordmenn har kanskje noen døde de kan minnes og vi har tross alt litt lang vei til kirkegården herfra.

Så når denne uken er omme, er det ikke noen ny skoleferie før jule- og nyttårsferien som varer i gode 2 uker.  Men det ser ikke ut som hytta er like populær da som nå. Det er stort sett de tyske eierne som kommer på juleferie til Middelhavet.

The rain in Spain

Turen til nabolandet gikk i nydelig solskinn gjennom vakkert landskap på kronglete landeveier med lite trafikk.  Er en noe pysete sjåfør som ikke er særlig glad i å kjøre bil, men under slike forhold blir det nesten gøy.  Jeg er viden kjent for min dårlige stedsans, så meg alene på tur med bil må regnes som en form for risikosport.  Heldigvis har jeg en tilårskommen GPS – den er et godt hjelpemiddel når man mangler kartleser, men på ingen måte et perfekt instrument.  Når Marta på GPS-en sier sving til venstre og det vil ende rett ut på slåttemarka, ja da vet man at det bærer ut på ville veier.  Jeg hadde testet på forhånd at Marta ville finne huset jeg skulle til i La Garriga, men da hun noen hundre meter fra mål forlangte at jeg skulle kjøre mot enveiskjøringen, ja da var det bare å parkere og ringe til vertskapet.

Jeg hadde gruet meg litt til å bo hos vilt fremmede mennesker, men vertskapet viste seg å være særdeles hyggelige folk.  Og ansikt til ansikt gikk kommunikasjonen bedre – de kunne faktisk litt mer engelsk enn jeg hadde forestilt meg.  Det var skriveferdighetene til far i huset som var noe mangelfulle.

La Garriga var en hyggelig småby et stykke nordøst for Barcelona og skulle man til byen så var det hendigste å ta toget dit.  Passet meg utmerket å kunne parkere bilen noen dager.  Bil er stress i store byer.  Spesielt når alle sjåførene rundt deg har sydlansk temperament og tuter vilt hvis en stakkars turist lurer på hvor han skal kjøre. Fruen i huset og mange andre i dette litt penere forstedet pendlet til Barcelona på jobb, så det ble bestemt at vi skulle reise sammen inn til byen neste morgen.  Det ble en virkelig underholdende tur, for denne damen snakket med alle og kjente en haug med folk.  Stakkars dem som hadde tenkt å sove på dette toget ! 

Det er prekær vannmangel i Barcelona for tiden, men de to dagene jeg hadde til rådighet i denne byen bestemte værgudene seg for å åpne alle sluser.  Jeg hadde gledet meg til å sitte på kafe på La Rambla og se på folkelivet, men måtte nøye meg med en rask spasertur og så søke ly på matvaremarkedet som  heldigvis var overbygget og noenlunde vanntett.  Og for et marked ! Det bugnet av alle slags lekkerheter og utsillingene tok nesten pusten fra en stakkar som er vant til fruktdisken på OBS på Sartor.  Tenkte så at museum måtte være tingen i regnværet og labbet trøstig i vei til Picassomuseet.  Men her var køen så lang at jeg gav opp prosjektet og gikk en tur i gamlebyen i stedet.  Fant en kirke etter en stund slik at jeg kunne gå inn og få litt tak over hodet og se litt på kartet.  Det var en vakker kirke, så jeg ble der litt lenger enn planlagt.  Etter noe mer spasering var jeg så søkkvåt på beina at jeg var nødt å finne et tørt sted så valget falt på kafeen på stormagasinet El Corte Ingles.  Neste dag var jeg i køen til Picassomuseet før de åpnet og fikk med en severdig kirke på veien dit.  Stødig regnvær fortsatt, men ikke så ille som dagen før.  Katedralen ble beundret fra utsiden for køen for å komme inn virket endeløs.  En reiser da ikke til Barcelona for å stå i kø ?  Får spare den til neste gang.  Heldigvis var det lite kø i Parc Guell i regnværet, men jeg fikk da beundret Gaudi sine kunstverk i mosaikk til tross for værgudenes iherdige innsats for å ødelegge opplevelsen.  Virkelig verdt et besøk, selv i regnvær.  På veien tilbake med metroen var det noen som forsøkte å stjele fra ryggsekken min.  Måtte smile litt med tanke på hvilket utbytte de hadde fått hvis de hadde lykkes.  En stykk veldig våt paraply.

Lørdag var det solskinn igjen, men dette var dagen da vi skulle forflytte oss til innlandet.  Til Santa Coloma de Queralt og et lite krypinn i et flere hundre år gammelt  landsbyhus midt på torget med vedovn og Ikeakjøkken, utsikt mot bakgården og underholdning fra naboens kanarifugl.  Etter omvisning og litt nødvendige innkjøp var det familielunch i stor stil hos familien Calzada.  Jeg hadde min fulle hyre med å holde styr på brødre og søstre, nevøer og nieser.  Det var nemlig ganske mange av dem. Utpå ettermiddagen gikk alle hver til sitt og jeg gikk på loftet og fyrte i ovnen, leste i boken min, laget kveldsmat.  Og sovnet som en stein og sov i 11 timer.  Sov meg gjennom naboer som kranglet, klokkespill, fuglesang og noen ubestemmelige lyder-antagelig laget av husets skrømt.  Det må da spøke i så gamle hus !?

Og så kom regnet.  Det høljet ned hele søndagen, så jeg bestemte meg for å være inne og lese boken min.  Ikke engang et kirkebesøk ble det denne dagen enda jeg kunne få følge med fruen i huset til gudstjeneste.  Kanskje like greit, katolsk liturgi er noe fremmed for meg og jeg ville sikkert bare dummet meg ut.

Heldigvis sluttet det å regne søndags kveld.  Mandag var markedsdag i Santa Coloma, så det kunne være kjekt å få med seg i oppholdsvær.  Fikk handlet litt slik at jeg kunne lage meg en enkel middag og så bar det avgårde på sightseeing.  Til Montserrat. Et kloster plassert i et forunderlig fjellandskap.  Ble advart om mengden turister, men det var verre enn jeg hadde forestilt meg.  Stedet er blitt gjort ultratilgjenelig, så her kommer det busslast på busslast med turister.  I tillegg kan man ta tog fra Barcelona og så kabelbane resten.  Men etter siste kabelbanen og noen minutters spasertur var stemningen en helt annen. Da var jeg nesten helt alene. Omtrent som når man tar Fløibanen og spaserer innover et stykke.  Da tynnes det i rekkene. 

Tirsdag måtte jeg ta fatt på hjemveien, og det ble gjort via Santes Creus som er enda et kloster.  Det er det som er å se i dette området.  Kloster, mange kloster.  Det markedsføres som Klosterruten.  Etter Santes Creus måtte jeg dessverre ut på motorveien igjen for å komme meg hjem i skapelig tid.  I nærheten av Barcelona ble jeg utsatt for et forsøk på landeveisrøveri.  Det er mulig de kastet kinaputter, for det smalt noe aldeles forferdelig og jeg følte at jeg måtte kjøre inn til siden for å se hva som hadde skjedd.  Like etter kom det en annen bil og stoppet.  Det var da jeg låste bildørene og puttet verdisakene i håndvesken. 

 

 

Ferie

Når man oppholder seg i månedsvis på hytta da er man ikke på ferie lenger, da oppholder man seg der.  For å få litt forandring skal jeg derfor på en ukes ferie til Spania med avgang i morgen.  Spania er veldig nærmt og jeg ble derfor litt overrasket da en familie fra Barcelonaområdet spurte om å få bytte hus med oss. Saken er vel kanskje den at det er greit med en luftavkjølt hytte ved sjøen når sommeren er på det varmeste og man bor i innlandet. Men for meg kunne det ikke passet bedre fordi jeg egentlig skulle til Grenoble, men det ble avlyst i siste liten.  Jeg tror jeg kan si heldigvis for at det ble avlyst, for noen mennesker er litt vel eksentriske.  To dager før avreise slapp de bomben.  Ta med deg noen tykke gensre for inne hos oss er det bare 16 grader, kanskje 19 hvis solen skinner! Værmeldingen sa snø!  Jeg skrev en litt hissig e-mail tilbake og sa at dette kunne jeg overhodet ikke godta for jeg var reumatisk og kunne ikke ha det kaldt og hvis ikke jeg kunne varme opp så ville jeg ikke komme.  Heldigvis godtok de denne overdrivelsen og dagen etter fikk jeg mail fra Spania; fra Barcelonaområdet.  Og jeg som har drømt om å dra til Barcelona i 20 år.  Haken er at jeg skal bo hos disse folkene som jeg overhodet ikke kjenner i 3 dager og så skal jeg deretter videre til et sted på svarteste landsbygda i Catalunya der de har en liten leilighet i et gammelt landsbyhus.  Et hus der svigermor bor i etasjen under.  Det eneste jeg vet om denne leiligheten er at man ligger på sovesofa fordi det er en ettroms og at det er vedfyring – og at det er i nesten 800 meters høyde.  Høyden over havet kan man i alle fall finne på Google Earth.

Kommunikasjonen har gått på fransk og spansk fordi denne Lluis ikke kan særlig enelsk, og da blir det naturligvis en del spørsmål man ikke får svar på.  Men fordelen med å dra med bil er at man kan ta med seg det meste, så nå har jeg pakket for alle eventualiteter.  Vifteovn, tykk dyne, lusekofte, vamepose, pyjamas og ullabber.  Og en flaske champagne til vertskapet.  Værmeldingen er fin, så jeg skal prøve å kjøre på landeveier med fin utsikt i stedet for den kjedelige motorveien som er full av lastebiler til og fra Costa Plastica.

Det er enda en god grunn til å dra bort denne uken.  Det er nemlig vårferie i Frankrike og jeg føler at jeg har blitt invadert etter en usedvanlig rolig vinter.  I nabohusene er det folk som prater, unger som skriker og irriterende små gneldrebikkjer.  En av naboene er italiensk og de snakker mye og høyt.  Og så drar jeg frivillig til Spania?  Der snakker de jo veldig mye og veldig høyt.  Men siden det er Barcelona, så skal det nok bli tolerert.  Og egentlig så snakker de ikke spansk der, men katalan.  Det kan man sammenligne med nynorsk, og denne nynorsken snakker de bare for å gjøre livet vanskelig for oss stakkarer som har gjort et tappert forsøk på å lære oss litt spansk.  Men hvem sa at livet var rettferdig ?

 

Party

I går var jeg på innviesesfest for et nytt eiendomsmeglerfirma i nabolaget, og det var en selsom opplevelse.  Damen som solgte til oss har startet sitt eget firma og det skulle selvsagt feires og markeres.  Hun er opprinnelig tysk og dette nye konseptet skulle angivelig være en tysk/fransk allianse og dermed ble jeg jo ganske malplassert oppi det hele.  Ikke er jeg tysk og ikke er jeg fransk og jeg har heller liten tilknytning til bransjen og til damen.  Dessuten var det ikke en eneste tysker til stede utenom eieren selv og hun har vært her i over tyve år og er så godt som innfødt.  Men hun har et ønske om at det skal bli mer kontakt mellom franskmenn og tyskere og andre nasjonaliteter som oppholder seg her i området.  Ideen er god, men det skal mye mer til enn noen bøker til utlån for å få tyskere til å like franskmenn og vise versa.  Begge nasjonaliteter er jo så intenst steile og selvgode og de er slett ikke lett å like hver for seg.  Med noen få hederlige unntak da.  Så å få dem til å like hverandre er en ganske formidabel sak.

Hvordan jeg ble invitert til denne selskapeligheten er også en sak for seg.  Vi har holdt kontakten med Silke siden vi kjøpte huset og vi pleier å gå innom og hilse på en gang i mellom.  Sist vi var innom fortalte hun oss om det nye firmaet hun skulle starte og sa også at hun ville invitere oss på innvieslesfesten i april.  Det kom ingen invitasjon, så jeg antok at hun hadde kommet på bedre tanker.  Men så hadde det seg slik at jeg syklet forbi på torsdag, og da måtte hun jo invitere og jeg måtte ta på penstasen og stille opp.  Heldigvis hadde jeg gave i form av engelske bøker til kontorbiblioteket.

Så da var det bare å nippe til vin og fingermat, smile pent og høflig en times tid og late som man hadde noe der å gjøre.  Og konversere.  Det gikk heller tregt på min begrensede fransk og smalltalk er ikke min sterke side, ikke engang på morsmålet.  Men man snakker om været her også, og om maten og om vinen.  Så da var det jo litt å ta av.  Og ingen greide å plassere meg for ikke var jeg engelsk fordi om jeg faktisk snakket det språket og ikke var jeg tysk heller selv om det også gikk forholdsvis flytende.  Og Norge er jo noe diffust noe langt borte der det er fine fjorder og veldig dyrt.  Det sier kanskje noe om markedsføringen av Norge som turistmål og litt om ignorante franskmenn.

 

Høflighet

Man får ikke utrettet noe som helst her nede uten de magiske ordene Bon Jour.  Nå syns jeg i og for seg at høflighet er en grei ting, men når damen i kassen på Carrefour lirer av seg en hel tirade av høflighetsfraser på autopilot før hun kan starte på neste kunde, ja da kan det bli litt for mye av det gode.  Nå har det seg slik at Carrefour vil være hakket mer fornem enn de andre supermarkedene, og da må kassedamene  selvsagt være høflige for enhver pris.  Går man på det lokale supermarkedet er det en litt annen stil selv om høflighetsfrasene kommer som perler på en snor der også.  Der har nemlig damene i kassen det for vane å gjespe høylytt, inspisere manikyren og klø seg intenst i hodet.  Og dette er noe jeg har observert de ytterst få gangene jeg har vært innom.  Det er nemlig det eneste stedet før Spania de selger Fernet Branca. Er man riktig fornem, ja da går man ikke på supermarkedet i det hele tatt.  Man går på markedet og i spesialbutikker og her må man være forberedt på å kunne diskutere produktenes fortreffelighet.  Og det kan ta aldri så lang tid å kjøpe et lite stykke ost.  Det er nemlig ikke fornemt å kjøpe et lite stykke og da må man selvsagt bruke tid på å bortforklare at man faktisk bare skal ha et lite stykke.

Tar man seg en tur ut med søppelposen og møter en nabo, så må man selvsagt hilse.  Helst skal man da også spørre hvordan det står til og si noen bevingede ord om været, men her skjuler jeg meg bak min dårlige fransk.  Fransken blir jo bedre den etter som tiden går, så det spørs hvor lenge jeg kan holde på og late som.  Den tid, den sorg.

Vi går gjerne en tur i terrenget og da må man hilse på dem man møter på stien.  Er det en søndag i et populært turområde, ja da får man trimmet både kroppen og snakketøyet gitt.  Man hilser til og med på dem man møter på sykkelstien og dette var litt vanskelig i begynnelsen.  Var ganske kry den dagen da jeg greide å sykle og si bon jour samtidig.  Jeg var ikke like kry idag for da greide jeg nemlig å ramle på slette veien.  Og nå verker det i håndleddet.

Sykkel

Jeg fikk aldri sykkel da jeg var barn og ønsket meg det.  Ute på landet for over førti år siden fikk man ikke sykkel før man var så stor at man kunne bruke en sykkelstørrelse som man ikke vokste fra, spesielt når nestemann i arverekken var en gutt og måtte ha guttesykkel.  Til og med nabosøstrene som nesten aldri fikk noen ting og måtte gå i bare umoderne klær fikk sykkel på deling da de ble store nok.  Jeg fikk prøve denne sykkelen av og til, men det sier seg selv at jeg ikke ble særlig flink til å sykle.  Far hadde en sykkel, men det var en stor herresykkel med stang som det var strengt forbudt å bruke.  Dessuten hang den oppunder taket i kjelleren og var i så måte utilgjengelig. 

Jeg måtte komme til Frankrike før jeg fikk sykkel.  Det er en litt tilårskommen DBS som har vært datteren sin, men hun trenger ikke sykkel i byen så den ble smuglet til Gruissan.  Nå har den fått nytt sete med gele og fjæring og nytt regulerbart styre og har startet på sin andre ungdom.   Så da er det bare å lære seg å sykle.  Her er milevis med sykkelstier og helt flatt, så en skulle tro forholdene var ideelle for en nybegynner.  Det er bare det at det er trafikk på disse stiene, og i begynnelsen hadde jeg veldig dårlig kontroll på tohjulingen.  Så hver gang det kom en sykkel i møte måtte jeg bråstoppe for jeg hadde ikke særlig kontroll på bremsingen heller.  Pinlige saker.  Men det hjelper som kjent å øve, og nå er det litt bedre med balansen men giringen er et heller forsømt kapitel.  Hva skal man egentlig med 21 gir ? 

Sykkelstiene er et kapitel for seg.  Noen steder har de midtstripe og trafikkskilt og jammen meg var det en liten rundkjøring også i et kryss ikke så langt fra der vi holder til.  De virkelige sykkelracerene sykler som oftest i veien i stedet for på stien og det er jeg i grunnen glad for.  Man har ikke så mye å stille opp med når man kommer på en rusten DBS.

Ironi

Man må vel kunne kalle det skjebnens ironi når man drar til Middelhavet vinterstid for å lindre sine plager og så bli syk av selve symbolet på Middelhavet, nemlig søylesypressen.  Har oppdaget at jeg er hyperallergisk mot pollenet til nevnte tuntre og for tiden er det ekstremspredning her sør skal man tro på pollenvarselet.  I tillegg er det svartor som sprer sitt støv på denne tiden.  Disse tresortene er det jo svært lite av på Sotralandet, så det er ingen overdrivelse å si at dette kom som en overraskelse.

Måtte en tur til monsieur le docteur for et par dager siden ettersom damen på apoteket var lite villig til å levere ut reseptbelagte medisiner til en tvilsom utlending med pene fargeutskrifter fra Felleskatalogen.  Fikk nemlig noe som lignet på en blanding av sovesyke og intens bakrus av de tablettene som var innkjøpt en gang for lenge siden på Sotra Apotek.  Man skal som kjent ikke kjøre bil når man er i bakrus, så situasjonen ble litt kinkig ettersom jeg trenger bil for å gå på butikken.

Legen var hyggelig han og jeg ble undersøkt både foran og bak, men han måtte jo til slutt si seg enig med meg at det måtte nok være allergi ja.  Så nå er jeg utstyrt med en annen type tabletter og nesespray med kortison og er sånn noenlunde menneske hvis jeg holder meg innendørs.  Lurte meg til frisøren i går og på butikken dagen før, men hvis jeg går ut så begynner det å klø på øynene.  Maten smaker ingenting og vin har jeg ikke lysst på i det hele tatt så dette blir nok en av de mer effektive slankekurene.  Forresten, det var ikke så verst med havregrøt.  Billig i kosten og slankere rundt midjen og til neste år på denne tiden skal jeg jammen meg dra til Paris og være.  Det må da finnes noen parisiske katter jeg kan passe. 

Årstid

Utlendingene spør meg hva nordmenn gjør om vinteren når det er mørkt og trasig.  Da pleier jeg å svare at vi hamstrer stearinlys og venter på våren.  Våren er min favorittårstid, men etter en lang vinter så glemmer i alle fall jeg de negative tingene.  I går hadde vi over 20 grader og da kommer de negative tingene frem fra gjemmestedene sine.  Gode, gammeldagse husfluer våkner til liv for så å legge seg til å dø bak skatollet der det er aldeles umulig å komme til med støvsugeren.  Humler så store som bombefly.  Nå er humler litt koselige da – med stor kropp og små vinger og klønete flukt gjennom luften.  I går så jeg en firfisle for første gang i år.  De liker seg kjempegodt i greinene på villvinen som vokser på garasjeveggen.  Små krokodiller fra urtiden som spiser insekter.  Jeg tilgir deres ekstistens fordi de faktisk spiser mygg.  Maur er bare irriternde og fortjener maurkverk til middag.  Myggen er heldigvis ikke kommet ennå, men kjenner jeg han rett så varer det ikke lenge før han dukker opp her i sumplandet.  Leste forresten et sted at de faktisk sprøyter på myggen i sumpene her slik at turistene skal få være i fred.  Vi er midt i et landskapsvernområde så jeg tillater meg å tvile på at de gjør det akkurat her, men man vet jo aldri. 

Gourmet

Våre tyske naboer er her på en ukes ferie og da pleier vi å dele på middagslagingen slik at alle får litt fri til å dra på sightseeing eller shopping eller hva man nå enn gjør når man er på ferie.  Dessuten er det mye hyggeligere å spise sammen. I dag fikk de noen slektninger nedover fra Tyskland.  De har ikke vært her før og skal bare være i tre dager.  Så da foreslo jeg at jeg kunne lage middag en dag slik at de kunne ta seg en heldagsutflukt for så å gå til duk og dekket bord om kvelden.  Betingelsen var at de gav meg et hint om hva de ville jeg skulle lage.  Og gjett hva de ønsker seg til middag ? Jo, kjøttkaker i brun saus med erterstuing og kokte poteter.  Nemlig.  Og så tyttebær fra Ikea da selvsagt.  Dette hadde jeg visst laget før, og var noe de gjerne spiste en gang til. Nå har det seg slik at kjøttdeigen her nede er merkelig.  Noen sa at det smakte fisk av kjøttkakene.  Vet ikke om jeg er helt enig i den påstanden, men at den smaker rart er hevet over all tvil.  Så løsningen er å kjøpe kjøtt og male det opp selv.  Dette er utprøvd, fungerer utmerket og smaker slik det skal.  Så det er nok ikke bare på Ica at de jukser med kjøttdeigen nei. 

Noen vil kanskje lure på hvorfor vi ikke går på restaurant.  Det er mange grunner til at vi foretrekker å lage maten selv.  Vi liker for eksempel å ta oss et glass vin eller to til maten.  Går vi på restaurant, må en av oss kjøre.  Franskmenn kjører nok etter å ha drukket et glass eller tre, men vi nordmenn gjør vanligvis ikke det.  Restaurantene i omegnen er ikke noe særlig å skryte av heller, og så er det forholdsvis dyrt.  Kjøre lange veier for å spise for så å kjøre lange veier hjem igjen det gidder vi bare ikke.  Så det ender som oftest med at vi spiser hjemme i trangboddheten.  Er det mange, sper vi på med hagebord og hagestoler.  Og stemningen er det ingen ting å si på.  Den var særdeles god den gangen vi fant på å servere champagne til fårikålen.  En virkelig hit som kan anbefales.

Bon apetit.

Pluskvamperfektum

Vi har planer om å endre bittelitt på vår trangboddhet ved å bygge et soverom mellom huset og garasjen.  Men her som andre steder trenger man byggetillatelse.  Ifølge vår eiendomsmelger skulle de kunne snakke både engelsk og tysk på teknisk etat, men som oftest er det ikke slik i virkeligheten.  Så heller ikke denne gangen.  Damen i resepsjonen kunne bittelitt, men sekretæren på forværelset hos teknisk etat var ikke noen racer uti fremmede språk.  Jeg spør om det finnes noen andre som snakker engelsk, men dette blir hurtig avkreftet.  Så sier jeg forklarende at min fransk ikke er noe særlig, hvorpå damen på typisk fransk vis himler med øynene og snur ryggen til og håper at jeg skal forsvinne i løse luften eller noe i den retning.  Men de som kjenner meg vet at jeg er sta som et esel og jeg later som ingenting og prøver å forklare på min mangelfulle fransk at jeg ønsker å søke om byggetillatelse.  Hun har tydeligvis forstått hva jeg mener, for hun tiner opp og spør noen enkle spørsmål angående saken og jeg blir overrakt en papirlapp der det står hva jeg trenger å gjøre.  Jeg hadde innbilt meg at man måtte fylle ut et skjema eller noe i den retning, men dengang ei.  Man må skrive et forklarende brev – på fransk selvfølgelig.  Da jeg engang i urtiden i min ungdom lærte språk som tysk og engelsk ble det meste drillet inn slik at grammatikk og denslags nå kommer av seg selv.  Slik er det dessverre ikke etter to år med fransk handelkorrespondanse på Laksevåg Gymnas.  Jeg hører fremdeles fransklæreren tordne “bøy avoir” !  Og det er nettopp det som er problemet.  Jeg kan ikke bøye verb og jeg begriper ikke grammatikken lenger.  Det står i boken, men alle disse bøyingsformene forekommer meg en smule fremmed, og motivasjonen til å sette seg ned og pugge er ikke på topp.  Det er mye mer fristende å sitte i solveggen med en roman.  Men i morgon, i morgon skal eg byrja eit nytt og betre liv.  Trur eg.