I morgen skal vi på besøk til naboene våre. De bor i Foix oppi fjellene en to timers kjøretur fra Gruissan og syns at det er greit å ha hytte ved sjøen slik at barn og barnebarn har et sted å gjøre av seg i ferien. Vi bor i en fransk gate og disse naboene er særdeles hyggelige og ser faktisk ut til å like utlendinger. Derimot liker de ikke katter og hunder, men det er en annen historie. Jeg har vært hos dem i Foix en gang før, men nå skal altså mannen også få komme og se hvor fint de har det oppi åsen der de bor med utsikt til fjellene og middelalderborgen. Disse naboene har også observert at det kommer venner og kjente på besøk til oss og leier hus i nabolaget, og her i høst kom de med forslag om at de kanskje kunne bytte hus med dem slik at de kunne få komme til Norge en tur. De har tent på husbytteideen, men å ta skrittet fullt ut er visst litt for skummelt. Så bytte med venners venner ble løsningen og nå skal de til Bergen og Håkonshella på forsommeren hvis alt går etter planen.
Så har vi fru Olivero, også kjent som den gamle heksa. Hun er ikke fastboende heldigvis, men har det til hobby å være sur og vrang og stikke kjepper i hjulene for naboer som ønsker å bygge på. Når hun en skjelden gang er på disse kanter passer jeg på å hilse og være hyggelig på alle måter. Jeg har til og med gitt henne blomster en gang, men alt ser ut til å prelle av på denne damen. Da vi kom ned i høst lå det sintebrev i postkassen fordi vi hadde sendt byggesøknad til sameiet uten å orientere henne først enda prosjektet var justert nøyaktig til hennes tidligere krav. Da er det bare å gi opp.
Like borti gata har vi henne som vi har døpt Le Madam og er en geskjeftig dame med hunder og katter i hopetall. Og når noen klager på hundeskitt i oppkjørselen så nekter hun plent for at det er hennes hunder som har vært der enda det ikke finnes andre hunder som går løse. Det har blitt sendt både muntlige og skriftlige klager til sameiet, og det har faktisk blitt mindre hundeskitt og jeg har til og med sett henne gå rundt og plukke opp en gang i mellom. Ellers er hun etter sigende en typisk representant for folk her sørfra; høyrøstet, nysgjerrig og sladderaktig. En ekte landsbyboer som passer på at alt går riktig for seg. I julen er det lille huset så stivpyntet med nisser og dverger og blinkende lys i alle farger at det er nesten som vi har et helt lite Las Vegas for oss selv her på Les Ayguades.
Så er det noen litt lenger borti gata her som bor i nabokommunen Narbonne. De er begge leger og godt spesialiserte sådanne, så de hadde sikkert litt penger å investere selv om argumentet var å ha feriebolig til barn og barnebarn. Disse to traff vi på julegløgg hos megleren vår. Det viste seg at de har vært i Norge med bobilen sin og trålet hele Vestlandet og i år hadde de tenkt seg en tur til Lofoten uten bobil. Så nå er vi utnevnt til lokale eksperter på Lofoten, og snart skal vi på besøk til dem også. God trening for fransken dette.
Men det er ikke bare franske i gata vår for rett over veien er det et tysk par som er fastboende. Damen i dette huset må vi ta godt vare på fordi hun tar på seg oppdrag i forbindelse med utleie. Vaskedamer som snakker, tysk, engelsk og fransk vokser ikke på trær her i landet heller. Dessuten er hun ikke lett å overtale for hun har alltid så meget at bestille. Og i år har jeg klart å få mange uker med tyske gjester i mellomsesongen ved å annonsere på en tysk side, og da er denne damen gull verdt som velkomstkomite.
