Pluskvamperfektum

Vi har planer om å endre bittelitt på vår trangboddhet ved å bygge et soverom mellom huset og garasjen.  Men her som andre steder trenger man byggetillatelse.  Ifølge vår eiendomsmelger skulle de kunne snakke både engelsk og tysk på teknisk etat, men som oftest er det ikke slik i virkeligheten.  Så heller ikke denne gangen.  Damen i resepsjonen kunne bittelitt, men sekretæren på forværelset hos teknisk etat var ikke noen racer uti fremmede språk.  Jeg spør om det finnes noen andre som snakker engelsk, men dette blir hurtig avkreftet.  Så sier jeg forklarende at min fransk ikke er noe særlig, hvorpå damen på typisk fransk vis himler med øynene og snur ryggen til og håper at jeg skal forsvinne i løse luften eller noe i den retning.  Men de som kjenner meg vet at jeg er sta som et esel og jeg later som ingenting og prøver å forklare på min mangelfulle fransk at jeg ønsker å søke om byggetillatelse.  Hun har tydeligvis forstått hva jeg mener, for hun tiner opp og spør noen enkle spørsmål angående saken og jeg blir overrakt en papirlapp der det står hva jeg trenger å gjøre.  Jeg hadde innbilt meg at man måtte fylle ut et skjema eller noe i den retning, men dengang ei.  Man må skrive et forklarende brev – på fransk selvfølgelig.  Da jeg engang i urtiden i min ungdom lærte språk som tysk og engelsk ble det meste drillet inn slik at grammatikk og denslags nå kommer av seg selv.  Slik er det dessverre ikke etter to år med fransk handelkorrespondanse på Laksevåg Gymnas.  Jeg hører fremdeles fransklæreren tordne “bøy avoir” !  Og det er nettopp det som er problemet.  Jeg kan ikke bøye verb og jeg begriper ikke grammatikken lenger.  Det står i boken, men alle disse bøyingsformene forekommer meg en smule fremmed, og motivasjonen til å sette seg ned og pugge er ikke på topp.  Det er mye mer fristende å sitte i solveggen med en roman.  Men i morgon, i morgon skal eg byrja eit nytt og betre liv.  Trur eg.